For journalister er det syv kriterier som er sentrale for at en nyhetssak skal være god:
Saken skal være aktuell
Saken kan vekke lokal interesse
Saken kan ha med følelser å gjøre
Saken kan inneholde en konflikt
Saken kan ha med en kjendis
Saken kan være spesiell
Saken må være troverdig
Min oppgave ble derfor å finne en sak som oppfylte så mange som mulig av kravene, og lage et innlegg om det.
Dagens innlegg har egentlig ligget og ulmet i draft-mappen på bloggen en stund, men som en naturlig konsekvens hadde jo nyhetssaken mistet kontakt med punkt én, så da var det bare å begynne på nytt. Ikke meg i mot egentlig, det ga meg en unnskyldning til å surfe noen minutter rundt på diverse nettaviser.
Etter en del surfing på Budstikka sine sider, innså jeg hva debatten rundt kvaliteten på nettavisartikler handler om – det er få artikler som har noe å stille opp med mot artikler i papiraviser. Men etter en del forsøk fant jeg frem til en sak som oppfylte flere av kriteriene for en god nyhetssak: Fornebu-konsert skapte køer igjen.
Saken handler om at det ble kø på E18 begge veier i forbindelse med Andrea Bocelli-konserten på Telenor Arena.
Det var på torsdag Bocelli holdt konserten, ergo er saken aktuell.
Saken vekker lokal interesse, problemet med mye kø oppstår visstnok ofte, og er et problem for blant annet Snarøya-beboere.
Mange har uttalt sin harme over å måtte sitte i kø på vei hjem. («Snarøya-beboer Strand er mektig lei av at dette skjer når det er konserter på Telenor Arena. – Når jeg kommer meg inn på avkjøringen, er jeg bare halvveis og det er ofte da det verste kaoset starter, sier Strand.») Saken har altså med følelser å gjøre.
Det er helt klart en konflikt med i saken – det er dårlig planlegging av transport i forbindelse med arrangementer på Telenor. Å sitte i kø gjør sjelden folk blide.
Det blir kanskje å strekke definisjonen litt langt ved å si at en kjendis er med. Riktignok var det Andrea Bocelli som på en måte var årsaken til køen, men mannen skal få lov å slippe å ta det på sin kappe. Etter anmeldelsene av konserten å dømme burde han heller fikse litt på koret sitt.
Om saken er veldig spesiell, er vanskelig å si. Det er jo interessant at det ikke er blitt ordnet noe kollektivtilbud e.l. for de som skal på konserter.
Saken er så absolutt troverdig! Jeg tviler ikke på at det støtt og stadig er kø når det skjer noe på Telenor. Heldigvis har jeg ikke opplevd det selv (ennå). I tillegg er jo saken dokumentert både med kilder og bilder.
Det morsomste med saken er nok i hvert fall å lese kommentarer fra lesere under. Ta en titt på dette:
Det er herlig å se at kommentarfeltet bidrar til interessante og saklige debatter – som alltid!
Da gjenstår det vel kun å grue seg til MGP-sirkuset i mai?
Ytringsfrihet og menneskerettigheter er prinsipper som ikke blir fulgt over hele verden. Selv om vi i Norge omtrent anser det som en selvfølge at vi kan si og mene hva vi vil, er det ikke alle land hvor myndighetene tillater det.
Under Oscar-utdelingen i år var den eneste nominasjonen som kunne knyttes til Norge, filmen ”Burma VJ”, en dokumentar som viser hvordan det arbeides i det skjulte for å bringe sannheten om forholdene i Burma frem i lyset. I filmen får vi innblikk i hvordan en gruppe burmesere risikerer liv og frihet for å kunne rapportere til sitt eget folk om motstanden mot regimet. TV-stasjonen Democratic Voice of Burma er stasjonert i Oslo, og videoer fra Burma blir smuglet dit for så å bli sendt gjennom TV-kanalen tilbake til burmesiske TV-skjermer. Vi får i filmen se hvordan myndighetene etter hvert skjønner omfanget av DVB og ytringsfrihetens kraft, og begynner med reaksjoner og sanksjoner mot demonstranter, og VJ-ene.
At dokumentaren ble Oscar-nominert er ikke rart, for filmen er utrolig interessant og informativ – og gir et godt innblikk i hvordan militærjuntaen i Burma styrer landet – og ytringsfriheten – med jernhånd.
I forbindelse med den filmen passet det jo også bra at jeg har skrevet et informativt blogginnlegg om landet og mediene der!
Først litt fakta om Burma: Landet har 49.6 millioner innbyggere, og omtrent hundre forskjellige etniske grupper. Det er altså et land med store diversiteter, med variasjoner som religion og opprinnelse. Litt over 73 % av befolkningen er buddhister, mens nesten tolv prosent tilhører andre religioner, og åtte prosent er kristne.
Burma ligger på plass 88 på verdenslisten over BNP, noe som ikke er så altfor bra. Nærmere bestemt ligger BNPen på 28.66 mrd/året, eller 578.32 per innbygger (til sammenligning ligger Norges BNP på 451.8 mrd/året – fordelt på langt færre mennesker). Landet grenser til Kina, India, Bangladesh, Laos og Thailand.
Som sagt finnes det enormt mange etniske grupper, men størsteparten på 68 % er burmesiske. Shan er den neste etter der, på 9 %, deretter følger Karen – 7 % og Rakhine – 4 %. Det blir sagt at det utføres etnisk rensing i landet, blant annet av shan. Shaneserne holder til i Øst-Burma, mange flykter til Kina, men der får de ikke status som flyktninger.
En muslimsk gruppe kalt Rohingya bor hovedsakelig vest i Burma, men har siden 1982 blitt nektet statsborgerskap av militærmakten. Ved flere anledninger har de prøvd å få opphold i Thailand, men uten hell. I stedet ble det i januar i år oppdaget at de hadde blitt jaget av thailandsk marine opp i lekke båter, og mange ble slått, skutt og drept. (Time.com)
Styresettet i Burma er militærdiktatur, og landet blir ledet av Tan Shwe. (i midten) Statsrådene har militær rang, og alle forsøk på demokratibevegelse blir slått hardt ned på.
I 1990 ble det holdt et nasjonalt valg, men militærjuntaen nektet å godkjenne valgresultatet. Partiet som vant fikk altså ikke makten, og lederen Ann San Suu Kyi har sittet fengslet siden den gang.
Som en følge av militærjuntaens strenge regime er mediavirksomheten i Burma svært begrenset. Det finnes enkelte instanser, og en del er privateid. Det hele blir særlig (Time) begrenset når alt som skal publiseres må gjennom statens sensur. Ytringsfrihet og pressefrihet er så å si ikke-eksisterende. Mange journalister har blitt fengslet, og det er strenge restriksjoner for hvilke saker pressen kan eller ikke kan skrive om. Diskusjoner rundt demokrati, uttalelser fra Ann San Suu Kyi og politisk korrupsjon er eksempler på saker det svært sjelden blir publisert noe om. Når det gjelder utenlandske medier er styret i Burma enormt nøye på hva som blir rapportert, og mange har fått forbud om å rapportere fra landet. Utenlandske TV-kanaler er heller ikke lov, og militærjuntaen har mang en gang beskyldt media fra andre land for å spre løgner om regimet.
Organisasjonen Democratic Voice of Burma som jeg nevnte innledningsvis er de eneste som uavhengig av regimet sender TV og radio usensurert til Burma.
Som sagt er de fleste nyhetsselskapene i landet er statseide, og av de private selskapene eier staten omtrent 75 %. Det var vanskelig å finne frem til aviser og TV-stasjoner i landet på internett, men på myanmar.com finner man flere nettaviser – der kritikk av regimet pussig nok ikke er å spore.
Ettersom det var begrenset med nasjonale medier å hente informasjon fra, fant jeg ikke så mye om hvordan de nasjonale mediene omtaler landets minoriteter. Men på myanmar.com har de kortfattet nevnt at det finnes andre religioner i landet enn buddhisme. At minoriteter fra andre land, med andre religioner, blir forfulgt og undertrykt er ikke nevnt, for i følge nettsiden er det mangfold for alle i Burma.
I internasjonale medier rettes det en del fokus mot det strenge og urettferdige regimet i Burma. CNN og BBC rapporterer om hvordan juntaen sanksjoneres av bl.a. USA. FN prøver også å påvirke Tan Shwe.
(Time) Buddhistopprøret har også fått oppmerksomhet internasjonalt.
Ann San Suu Kyi er antakeligvis den som blir viet mest oppmerksomhet av internasjonal presse, hennes ansikt og fangeskap har blitt et slags symbol på den undertrykte ideen om demokrati i Burma.
Hvordan minoriteter i landet blir behandlet blir det ikke skrevet så mye om i internasjonale medier, men her og der dukker det opp reportasjer om hva som skjer der nede. Time Online har litt stoff om minoritetene, her er for eksempel en rapport fra Time Magazine om hva som skjedde med Rohyngia-flyktningene.
Situasjonen med det undertrykkende regimet i Burma synes ikke å være raskt på bedringens vei, dessverre. Men man skal absolutt ikke undervurdere medienes makt, og DVB er et lysglimt i et ellers stummende mørke. Selv om myndighetene styrer det meste av nasjonale medier, finnes det håp i motstandsgruppene som jobber i det skjulte. Filmen Burma VJ gir et bra innblikk i hvor vanskelig situasjonen er, og er en veldig bra start når man skal sette seg inn i hva som skjer. Ellers finnes det mye informasjon på nettet, men som alltid er det ikke godt å vite om informasjonen man finner er «ekte». Å vite helt hvordan situasjonen til de forskjellige minoritetsgruppene er, er problematisk. I et så lukket land er det vanskelig å finne parter fra flere hold, som uavhengig kan informere – og dermed skape en objektiv sak.
Internasjonale medier bringer ganske ofte Ann San Suu Kyi opp, og hele verden rister på hodet over hvordan sånt kan skje i våre dager. Samtidig leser man om kommunisme og nazisme i historiebøkene, skutter seg over hvordan mennesker utslettet andre mennesker, og sier høyt at det aldri skal skje igjen. Likevel oppstår situasjoner som den i Burma, hvor menneskerettigheter som religionsfrihet og ytringsfrihet så tydelig blir brutt – og det virker som at internasjonale myndigheter kun svakt rister på hodet. Det kan synes som om økonomiske grunner og handelsavtaler er det som står i (Time) veien for virkelige reaksjoner mot regimet i Burma, og det er trist å se hvordan historien gjentar seg – bare at det nå skjer det i en annen del av verden.
Jeg anbefaler alle å se filmen Burma VJ!
(Bildene er hentet fra Google, hvis ikke annet er oppgitt.)
Går du med en liten Hitchcock, Spielberg eller Woody Allen i magen? Du blir kanskje aldri en kjent filmregissør, men på GoAnimate kan du i hvert fall lage animasjonsfilmer! Kall meg Åse Ritchie fra nå av! Eller, kanskje ikke – men det er ganske gøy når du kommer i gang.
Klikk på bildet for å se filmen!
Animasjonsfilmen, regissert av Caroline og meg, tar for seg etiske problemstillinger i moderne medier.
Like it? Create your own at GoAnimate.com. It’s free and fun!
I media for noen uker siden snakket vi om makt, medier og eierskap. Vi fikk i oppgave å skrive om disse temaene, noe som nok ikke er så dumt – for de er aktuelle både nasjonalt og internasjonalt.
Vi fikk velge oppgave fritt, og oppgaven min lyder derfor slik:
Kontroll av medieeierskap er et viktig tema i Norge, og hvordan er Rupert Murdochs medieimperium et bevis på at dette er noe vi ikke bør gi slipp på?
«Du skal ikke tro alt du leser» er en velkjent setning for de fleste, og rådet er mer aktuelt i dagens media enn noen gang. Overalt blir vi overøst av forskjellige budskap, forskjellige beskjeder man ønsker å formidle til mannen i gata. Men i forskjell til tidligere er det kanskje enda vanskeligere å sile ut sannheten fra det store informasjonshavet av løgn, bedrag og penger under bordet.
I moderne samfunn skal det mye til å ikke kunne skaffe seg informasjon om hva som skjer rundt i verden. Noen nyhetstilbud er tilnærmet gratis, slik som nettaviser og nett-TV, mens andre igjen er medier man tradisjonelt må betale for å få med seg. Eksempler er aviser og TV-kanaler. En utvikling vi har sett de senere årene er at eierskapene til forskjellige medier flyter sammen, enkeltpersoner eller -selskaper kjøper seg mer og mer makt.
Vi påvirkes ofte mer enn vi tror av ting vi blir utsatt for. Eksempler er reklame, men holdningene våre formes også etter ting vi blir utsatt for i nyhetsmediene. (Forbrukeportalen)
En av de viktigste retningslinjene for journalister er at man skal forsøke å se en sak fra flere sider, og være objektiv i sine fremstillinger. Dette blir sett på som god presseetikk, og objektivitet ligger til grunn for Vær Varsom-plakaten. Ta for eksempel punkt 1.2.: «Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.»
Vær Varsom-plakaten ble presentert i Norge i 1936, og siden den gang vært ganske uunnværlig for at norsk presse skal kunne gjøre jobben sin uten å tråkke noen urettferdig på tærne. I tillegg har vi også medieeierskapsloven, som skal hindre at én aktør får for stor andel i et av mediemarkedene. Her i Norge deles de forskjellige markedene opp i avis, TV og radio. I loven er det fastsatt vilkår for hva som menes med «betydelig eierstilling» i et marked, og i følge Medietilsynet overtredes grensene hvis én aktør «har eller får kontroll over 1/3 av det samlede dagsopplaget for dagspressen.»
Medieeierskapsloven blir stadig diskutert i media (F.eks.: Kronikk fra DN), og selv om det finnes mange som ønsker endringer på den er nok de fleste enige om at man har bruk for litt kontroll av eierforholdene. Et av lovens forhold er jo å hindre monopol av mediemarkedene, noe vi kan se en utvikling i retning av. Selv om det ikke er tilfelle i de fleste vestlige demokratier, er det tydelig at mediemakten i visse land ikke er helt jevnt fordelt. Nevner jeg navn som Rupert Murdoch og Silvio Berlusconi skjønner nok de fleste hva det er snakk om.
Rupert Murdoch er en kjent mediemogul i USA, i TV-serien the Simpsons presentert som medietyrann. Murdochs selskap News Corporation eier vanvittig mange medier – se for eksempel denne listen på Wikipedia: List_of_assets_owned_by_News_Corporation
Kort sagt eier han 179 aviser, 40 forlag, 40 TV-stasjoner, 100 kabel-TV-kanaler, 9 satelittfjersynsselskaper og et filmstudio. Å påstå at han har betydelig makt over USAs mediemarked, også kjent som verdens største mediemarked, er ingen overdrivelse.
Murdoch styrer mediene han eier med fast hånd, og har avgjørende ord i viktige beslutninger. En av hans kanskje mest kjente mediakanaler er TV-stasjonen FOX News. Murdoch er selv republikaner, og FOX News er et av mediene han aktivt bruker til å fremme sine syn og meninger. Selv om TV-kanalen har slagord som «Fair and balanced», er det etter hvert viden kjent at slagordet ikke passer til stasjonens nyhetsinnhold. I denne tråden på Yahoo! Answers er det for eksempel en som går så langt som å mene at FOX hjernevasker seerne sine. Kanskje er det ikke altfor lant fra sannheten?
I dokumentaren Outfoxed fra 2004 kritiseres TV-kanalen for diverse forhold. Tidligere ansatte forteller om hvordan de ble beordret til å lyve i nyhetssendingene, for så å bli sparket da de nektet å følge ordrene. I tillegg skal FOX ha viet betydelig mer sendetid og oppmerksomhet til republikanerne og Bush-regjeringen (da de satt i det hvite hus), enn til demokratene. Murdoch selv skal også alltid ha sørget for at kanalen har perspektiver med konservative syn, og at det velges konservative gjester i debatter og intervjuer som er erfarne og har høy selvtillit, mens de liberale gjestene som blir invitert er personer som fremstår som usikre og svake.
Det er viktig at slike opplysninger kommer frem i lyset, for det Murdoch gjør i FOX News er ikke ulovlig i utgangspunktet. De sparkede ansatte fikk blant annet ikke medhold i rettsaken mot TV-kanalen, fordi det ikke er ulovlig å lyve i nyhetssendinger. Det er jo én ting, og er i seg selv tankevekkende, men det hadde vært mye verre om folk ikke hadde fått vite om perspektivene som blir skildret i Murdochs medier. Så lenge man har et visst kritisk blikk når man ser på FOX News, kan man likevel få noe vettig ut av nyhetene der.
For å oppsummere dagens stadig voksende sjø av medietilbud, er det kanskje passende å putte en personlig vri på to ordtak: Det finnes nok av fisker i havet, men man skal ikke ta alt for god fisk!
Det har i Norge blitt diskutert om grensen på at man kun kan eie 33 % av et mediemarked skal endres, og noen forslag har vært å heve den til 49 %. Andre igjen mener at dette er altfor høyt.
Selv om USA har noen restriksjoner om eierskap, har ikke dette hindret Rupert Murdoch i å skaffe seg betydelig makt gjennom flere kanaler. Selv mener jeg at Murdoch og selskapet News Corporation er et eksempel på en utvikling vi ikke må styres mot i Norge, at frihet og objektivitet beskyttes ved at ingen enkeltaktører styrer for mye på en gang. Det er vanskeligere enn noen gang å sile ut hvem som forteller deg sannheten, uten baktanker, og som det konkluderes med i Vær Varsom-plakaten: Ord og bilder er mektige våpen, misbruk dem ikke!
I forrige ukes bloggoppgave var det (slik jeg forsto det) meningen å finne et bilde som kunne passe til en nyhetssak. I ferien tok jeg derfor med meg hunden min og kameraet for å finne noe interessant å forevige. Det viste seg at kameraet klikka (jeg gjetter på at batteriet var tomt). Men ingen grunn til å surmule, når det bare er å dra frem iPhonen fra jakkelommen! Fikk knipset et par bilder, selv om det var en ganske grei mangel på scoops å fange opp. Endte opp på et bilde av disse to, stakkars syklene som sto og slet i vinterkulden.
Stadig flere sykler jo om vinteren også, har jeg inntrykk av, så det hadde vært interessant å skrive en reportasje om det.
Det kan skrives om sikkerhet, utstyr, og om dette er noe som kan bli mer populært. Faren min og flere av hans venner er selvutnevnte sykkelentusiaster, og på diverse nettfora diskuterer de alt som har med sykkel å gjøre – også vinterføre.
Det mangler altså ikke på folk som vil stille opp og fortelle om hvordan det er å sykle om vinteren her i Norge, og det kan nok være interessant både for syklister og bilister å vite litt om hvordan man burde te seg i trafikken.
Et bilde kan si mer en tusen ord. Noe som kjennetegner et godt bilde er vel at det vekker interesse, og at det får oss til å tenke. Det vekkes følelser i oss.
På dette bildet vekkes det antakelig tanker om USAs krigføring i Midtøsten. Den amerikanske patriotismens bakside, soldater minnes to falne kamerater, med det amerikanske flagget spikret på veggen.
Soldatene som døde kunne vært hvem som helst, men antallet drepte amerikanere der er bare en brøkdel av sivilfolkets tap. Å kjempe for landet sitt høster stor ære i USA, men er det verdt det? Bilder som dette taler nok ikke for å sende flere amerikanere ned til Irak, i hvert fall.
Da oppgaven denne uken var å fortelle om min favorittfilm var jeg først fristet til å velge denne:
MEN siden MineSweeper the Movie (dessverre) ikke har blitt laget ennå, får jeg snakke om en annen. Og der dukker enda et problem opp: Velge kun én? Det er så mange filmer jeg liker, og ingen som jeg kan sette høyt over alle andre. Det er reneste Sophie’s choice (forøvrig ikke en av filmene på topplisten min).
Så hvilken skal jeg velge? Blant favorittene finner vi Pulp Fiction, Breakfast at Tiffany’s, Gutten og Jernkjempen, Love Actually… And the list goes on!
Men jeg endte opp på Stolthet og fordom.
Første gang jeg så denne filmen holdt jeg på å kjede meg ihjel. Jeg kunne ikke fatte hvorfor dette var en suksessfilm – for meg var den langtrukken og uinteressant. Men så leste jeg boken.
Etter å ha lovet meg selv å pløye gjennom noen klassikere, leste jeg Stolthet og fordom, og syntes den var kjempefin. Derfor så jeg filmen på nytt, og den gangen syntes jeg den var kjempebra. Jeg liker ofte litt klassiske, romantiske filmer, men de skal helst ha en happy ending (det er en av grunnene til at jeg ikke har sett the Notebook eller slutten av Titanic). Jeg mener, hvorfor skal jeg sitte og grine av en film når jeg egentlig skal kose meg?
Uansett. Som sagt liker jeg Stolthet og fordom siden jeg liker romantiske filmer, med happy ending. Historien om Elizabeth og Mr. Darcy er så søt, i starten kan de ikke fordra hverandre, men finner til slutt ut at de SPOILER ALERT er meant to be. I tillegg er det jo humor i filmen også, så det kan jo ikke bli bedre.
Skuespillerne i filmen passer godt inn i rollene, og får frem stemningen fra boken. Basert på mine egne erfaringer er det nok lurest å lese boken først, så får man med seg hele historien.
Det er kanskje det jeg har å si «kort» om filmen. Se den, and then get back to me. Her er i hvertfall traileren!
I perioden 1980 til 2000 var det stor teknologisk fremgang i verden. Mediene som vokste fram i denne perioden har gjort det mulig å sitte i én del av verden og følge med på hva som skjer i en helt annen – også direkte. Internett og TV har gjort det mulig å få tilgang til oppdaterte nyheter og informasjon om aktuelle hendelser til enhver tid. Mediene har skapt en ny offentlighet som er preget av visuelle virkemidler, direkte henvendelser og et behov for kontinuerlige oppdateringer. Eksempler på slike hendelser som er blitt dekket av media, er kong Olavs død i 1991 og prinsesse Dianas død i 1997. Fremveksten av de nye mediene har også skapt tilbakegang i andre medier. TV har for eksempel i stor grad erstattet radio som underholdningsmedium og utfordret kinoene. Internettgikk fra å være et kommunikasjonssystem for eliten til å bli et massemedium for folk flest på 1990-tallet. Også i løpet av dette tiåret dukket fenomenet ”blogging” opp, og i løpet av siste halvdel ble det veldig populært.
Bildet er hentet fra Decentius.
Samtidig oppsto det multinasjonale selskaper/konsern som hadde eierskap innenfor for flere områder i media. De var ikke lenger opptatt av ett område, men ønsket å ha kontroll over alt fra produksjon, reklame og distribusjon. Mediene begynte også å flyte mer sammen ved at de ikke lenger var adskilt i felt som tv, avis og radio, men at mediene kan tilby ulike tjenester. NRK-nettsidene kan for eksempel tilby levende bilder, tekst, lyd og bilder.
(I tillegg til oppgitte kilder var vi også inspirert av Asbjørnsen m.fl.: Mediemøter 2)
De siste årene har diskusjoner på nettet blitt svært vanlig, og noe mange engasjerer seg i. Men det strides om debattene fører til en god, demokratisk diskusjon, eller om det kun blir drittslenging på personlig plan.
I en tråd på VGs debattsider diskuteres det at SV vil fjerne lekser, og denne debattråden gir et ganske bra bilde på hvordan en typisk nettdebatt foreløper.
I begynnelsen er det en OK diskusjon, selv om folk nok ikke klarer å holde seg helt saklige. Fordommer mot selve partiet og andre ting som ikke har så mye med saken å gjøre kommer frem, men alt i alt er det også visse poenger som kommer til syne.
Passer man på å ta ting med en klype salt, og ikke ta det altfor seriøst kan det faktisk være interessant lesning – man kan få nye ideer og kanskje se ting fra litt andre perspektiver. Men dette gjelder de første innleggene i debatten. Utover i diskusjonen kommer det til flere som ikke klarer å holde helt fokus på de saklige emnene.
Så for å oppsummere vil jeg si at debatter på nett helt klart viser at det er arena hvor alle kan bli hørt – og det kan være både positivt og negativt. Å bli hørt er en del av demokratiet, men at upassende innlegg rapporteres er ikke et dumt påfunn.
Åses medieblogg 
