Burma – der ytringsfriheten ikke gjelder

5 04 2010

Ytringsfrihet og menneskerettigheter er prinsipper som ikke blir fulgt over hele verden. Selv om vi i Norge omtrent anser det som en selvfølge at vi kan si og mene hva vi vil, er det ikke alle land hvor myndighetene tillater det.

Under Oscar-utdelingen i år var den eneste nominasjonen som kunne knyttes til Norge, filmen ”Burma VJ”, en dokumentar som viser hvordan det arbeides i det skjulte for å bringe sannheten om forholdene i Burma frem i lyset. I filmen får vi innblikk i hvordan en gruppe burmesere risikerer liv og frihet for å kunne rapportere til sitt eget folk om motstanden mot regimet. TV-stasjonen Democratic Voice of Burma er stasjonert i Oslo, og videoer fra Burma blir smuglet dit for så å bli sendt gjennom TV-kanalen tilbake til burmesiske TV-skjermer. Vi får i filmen se hvordan myndighetene etter hvert skjønner omfanget av DVB og ytringsfrihetens kraft, og begynner med reaksjoner og sanksjoner mot demonstranter, og VJ-ene.

At dokumentaren ble Oscar-nominert er ikke rart, for filmen er utrolig interessant og informativ – og gir et godt innblikk i hvordan militærjuntaen i Burma styrer landet – og ytringsfriheten – med jernhånd.

I forbindelse med den filmen passet det jo også bra at jeg har skrevet et informativt blogginnlegg om landet og mediene der!

 

(Time)

Først litt fakta om Burma: Landet har 49.6 millioner innbyggere, og omtrent hundre forskjellige etniske grupper. Det er altså et land med store diversiteter, med variasjoner som religion og opprinnelse. Litt over 73 % av befolkningen er buddhister, mens nesten tolv prosent tilhører andre religioner, og åtte prosent er kristne.

Burma ligger på plass 88 på verdenslisten over BNP, noe som ikke er så altfor bra. Nærmere bestemt ligger BNPen på 28.66 mrd/året, eller 578.32 per innbygger (til sammenligning ligger Norges BNP på 451.8 mrd/året – fordelt på langt færre mennesker). Landet grenser til Kina, India, Bangladesh, Laos og Thailand.

Som sagt finnes det enormt mange etniske grupper, men størsteparten på 68 % er burmesiske. Shan er den neste etter der, på 9 %, deretter følger Karen – 7 % og Rakhine – 4 %. Det blir sagt at det utføres etnisk rensing i landet, blant annet av shan. Shaneserne holder til i Øst-Burma, mange flykter til Kina, men der får de ikke status som flyktninger.

En muslimsk gruppe kalt Rohingya bor hovedsakelig vest i Burma, men har siden 1982 blitt nektet statsborgerskap av militærmakten. Ved flere anledninger har de prøvd å få opphold i Thailand, men uten hell. I stedet ble det i januar i år oppdaget at de hadde blitt jaget av thailandsk marine opp i lekke båter, og mange ble slått, skutt og drept. (Time.com)

Styresettet i Burma er militærdiktatur, og landet blir ledet av Tan Shwe.             (i midten)                                                          Statsrådene har militær rang, og alle forsøk på demokratibevegelse blir slått hardt ned på.

I 1990 ble det holdt et nasjonalt valg, men militærjuntaen nektet å godkjenne valgresultatet. Partiet som vant fikk altså ikke makten, og lederen Ann San Suu Kyi har sittet fengslet siden den gang.

Som en følge av militærjuntaens strenge regime er mediavirksomheten i Burma svært begrenset. Det finnes enkelte instanser, og en del er privateid. Det hele blir særlig      (Time) begrenset når alt som skal publiseres må gjennom statens sensur. Ytringsfrihet og pressefrihet er så å si ikke-eksisterende. Mange journalister har blitt fengslet, og det er strenge restriksjoner for hvilke saker pressen kan eller ikke kan skrive om. Diskusjoner rundt demokrati, uttalelser fra Ann San Suu Kyi og politisk korrupsjon er eksempler på saker det svært sjelden blir publisert noe om. Når det gjelder utenlandske medier er styret i Burma enormt nøye på hva som blir rapportert, og mange har fått forbud om å rapportere fra landet. Utenlandske TV-kanaler er heller ikke lov, og militærjuntaen har mang en gang beskyldt media fra andre land for å spre løgner om regimet.

Organisasjonen Democratic Voice of Burma som jeg nevnte innledningsvis er de eneste som uavhengig av regimet sender TV og radio usensurert til Burma.

Som sagt er de fleste nyhetsselskapene i landet er statseide, og av de private selskapene eier staten omtrent 75 %.  Det var vanskelig å finne frem til aviser og TV-stasjoner i landet på internett, men på myanmar.com finner man flere nettaviser – der kritikk av regimet pussig nok ikke er å spore.

Ettersom det var begrenset med nasjonale medier å hente informasjon fra, fant jeg ikke så mye om hvordan de nasjonale mediene omtaler landets minoriteter. Men på myanmar.com har de kortfattet nevnt at det finnes andre religioner i landet enn buddhisme. At minoriteter fra andre land, med andre religioner, blir forfulgt og undertrykt er ikke nevnt, for i følge nettsiden er det mangfold for alle i Burma.

I internasjonale medier rettes det en del fokus mot det strenge og urettferdige regimet i Burma. CNN og BBC rapporterer om hvordan juntaen sanksjoneres av bl.a. USA. FN prøver også å påvirke Tan Shwe.

(Time) Buddhistopprøret har også fått oppmerksomhet internasjonalt.

Ann San Suu Kyi er antakeligvis den som blir viet mest oppmerksomhet av internasjonal presse, hennes ansikt og fangeskap har blitt et slags symbol på den undertrykte ideen om demokrati i Burma.

Hvordan minoriteter i landet blir behandlet blir det ikke skrevet så mye om i internasjonale medier, men her og der dukker det opp reportasjer om hva som skjer der nede. Time Online har litt stoff om minoritetene, her er for eksempel en rapport fra Time Magazine om hva som skjedde med Rohyngia-flyktningene.

Situasjonen med det undertrykkende regimet i Burma synes ikke å være raskt på bedringens vei, dessverre. Men man skal absolutt ikke undervurdere medienes makt, og DVB er et lysglimt i et ellers stummende mørke. Selv om myndighetene styrer det meste av nasjonale medier, finnes det håp i motstandsgruppene som jobber i det skjulte. Filmen Burma VJ gir et bra innblikk i hvor vanskelig situasjonen er, og er en veldig bra start når man skal sette seg inn i hva som skjer. Ellers finnes det mye informasjon på nettet, men som alltid er det ikke godt å vite om informasjonen man finner er «ekte». Å vite helt hvordan situasjonen til de forskjellige minoritetsgruppene er, er problematisk. I et så lukket land er det vanskelig å finne parter fra flere hold, som uavhengig kan informere – og dermed skape en objektiv sak.

Internasjonale medier bringer ganske ofte Ann San Suu Kyi opp, og hele verden rister på hodet over hvordan sånt kan skje i våre dager. Samtidig leser man om kommunisme og nazisme i historiebøkene, skutter seg over hvordan mennesker utslettet andre mennesker, og sier høyt at det aldri skal skje igjen. Likevel oppstår situasjoner som den i Burma, hvor menneskerettigheter som religionsfrihet og ytringsfrihet så tydelig blir brutt – og det virker som at internasjonale myndigheter kun svakt rister på hodet. Det kan synes som om økonomiske grunner og handelsavtaler er det som står i (Time) veien for virkelige reaksjoner mot regimet i Burma, og det er trist å se hvordan historien gjentar seg – bare at det nå skjer det i en annen del av verden.

Jeg anbefaler alle å se filmen Burma VJ!

 

(Bildene er hentet fra Google, hvis ikke annet er oppgitt.)

Advertisements

Handlinger

Information

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




%d bloggers like this: